fredag 25. mai 2018

Uforglemmelig

Jeg blir nok aldri helt ferdig med denne pinse-mimringa, jeg vil alltid huske tilbake på disse fine dagene med ett smil om munnen.
Allerede da vi traska og gikk oppover fra Skrukkefylla, begynte vi å fable om en ny tur. Om det var pga av varmen er jeg ikke sikker på, men vi bestemte oss ihvertfall for å prøve komme oss opp på det høyeste fjellet i Nes, sjøl om det antagelig var i overkant mye snø i høyden.
Mye snø er ekstra moro i mai 😎

Siv overnatta i hytta hos Magnhild på Liodden, Petter i Olabu, og Arnfinn bor ikke lengre unna enn at han hadde mulighet til å slenge seg med.
Søndags formiddag møttes vi på Nor Kro, opplagte som få og så godt forberedt som mulig...

Snøen var slettes ingen problem, men vinden derimot - den skulle gi oss større motstand enn vi hadde tenkt.
7-8 sekundmeter vind kjennes i høgfjellet, ikke minst for dem under 1.70 og knappe 60 kg.
 Doffen måtte til tider anstrenge seg for å holde papps'en på plass



Vi fant oss en lun plass i ly av en en fjellskråning like ved Nordre Rantetjern, og der tilbrakte vi noen timer med trivelig samvær -



- helt uten prestasjonsangst og høg puls 😋



Herlig 😊


Selv om været ikke var helt på lag med oss denne dagen, vil jeg minnes den som kanskje den fineste i hele pinsa.



Vi nådde aldri Hallingnatten.
 Vi åt opp nista, og snudde ved Rantetjern.



Vi tok oss tid til å beundre lundehund på stein.


Tilogmed TO lundehunder på stein, for anledningen; Emil og Doffen


Glade og fornøyde gikk vi ned mot Imlan igjen.


Avslutningen på turen kunne knapt bli bedre...
- at vi aldri har tenkt på denne muligheten før!
Middag på Bromma ble som den berømte prikken over i'en


-og takk for seg...

Da vi kom tilbake til Bergheim, begynte Petter å pakke sammen sakene sine


Doffen og Tassen skjønte helt klart lunta.



Nei, nei, nei -
her nytta det ikke å lokke med verken det ene eller det andre



Doffen måtte bæres i bilen 😢


Kom snart tilbake, kjære Doffen! 
Hils mamms'en og takk for nå.

Hjemturen gikk heldigvis helt smertefritt,
 Doffen sov de fire timene fra start til mål.



Det blei stille og stusselig da de dro.
Tassen stura, men spratt opp da jeg klirra med bilnøklene og inviterte ham med på tur til Liodden.



Der fikk han en liten leikestund med Bina, Dreng og Kompis.
For en eventyrlig fin dag det hadde vært.




Så fulgte mandag 2. pinsedag.
Eventyret var ikke over
Nalle, Tassen og jeg fikk selskap av denne fine gjengen på en ny fjelltur
- i strålende sommersol!



Vi parkerte bilene ved Dypilen og gikk strake vegen til fjells.



OK, det blåser litt på toppene...



Men lune kosekroker finns overalt...sjøl 1154 moh



Solfaktor 50 og kozefaktor 100 - minst!



Folk og dyr lå strødd rundt omkring. I timesvis!



Det var Siv som først forsto at vi holdt på å gro fast i fjellet, og ho kom seg opp med ett nødskrik



Det var litt verre for Magnhild 😂


...men som man forstår av bildene...var det jeg som blei sistemann!



Christanse og buhundene stortrivdes i dette landskapet,
og de passa så godt inn!



- Tassen poserte rett som det var, han også



Vi gikk den vanlige Blåfjellrunden, den er omtrent 7 km. Det er godt gjort å hale den ut i nesten 6 timer, men det greide vi lett


 - mye pga slike uimotståelige snøfonner


- to ustoppelige buhunder, og en liten Tass...

...og vafler fra Bromma 😋


Den gikk mot slutten etterhvert, denne dagen også.
Det var kjempe-vanskelig å rive seg løs



Tanken til Kompis var temmelig tom, og en liten Dreng måtte kvile på armen de siste 100metrene...


Den siste dagen vår sammen, ble avslutta på Nor Kro, nok en gang. En god vane kan ikke gjøres for ofte.
Og jeg håper så inderlig vi møtes igjen i løpet av sommeren. Den har jo egentlig, på en måte, ikke begynt enda! Det er fremdeles bare mai!

💓💓💓

Den 24. har nå bikka over til den 25. - og det er Nalles 12 års dag idag!
Så noe spesielt må vi fylle denne dagen med også.
Jeg vet om ett sted...

torsdag 24. mai 2018

Lundehund-tur til Vassfaret

Da jeg var ved Nevlingen forrige uke, ble jeg veldig overaska over at det var så lite snø. Den hadde smelta mye fortere enn jeg hadde forestilt meg, både i skogen og på fjellet. Yr lovde flusst med varmegrader i lang framtid, og dermed innså jeg at nær sagt alt lå vel tilrette for mange fine turer denne pinsehelga.

Da jeg kom heim fra den Vassfarturen oppretta jeg ett arrangement på Lundehund-sida på Facebook, der jeg sa at alle som ville - kunne slå følge med Doffen, Kompis og Tassen
i Berte Skrukkefyllhaugens fotspor...

Men at vi skulle bli så mange, det hadde jeg aldri trudd!
FOTO: KRISTIN DEVOR

Klokka 11 dukka det opp den ene bilen etter den andre på Esso'n i Flå.
En halvtimes tid seinere kjørte seks sju biler opp Heievegen så støvføyka sto, og da vi parkerte bilene ved Veneli - var samtlige vel forberedt på en lang dag i skogen. Men før jeg var klar for å vise veien videre, måtte jeg hilse på den yngste og aller søteste lille valpen enda en gang...
Lille frøken Fryd fra Hemsedal smelta alles hjerter.

FOTO: HELGE TOLLEFSEN

Smelta, ja - det var så varmt at vi kunne trenge å kjøle oss litt alle sammen.
Den vesle snøflekken ble fullstendig nedtråkka av ivrige hundelabber, som ikke hadde sett snø på lang, lang tid.
Kunne det virke som...


Vi fulgte Berte-stien. Det var overraskende tørt og fint i skogen. Gauken gol sitt tragiske koko, og det var så mye maur at jeg syns det lukta maurpiss.
Men det var fint å gå ned gjennom Styggedalen!



Da vi var omtrent halvveis, slengte vi oss rett ned på en skyggefull plass.
Skravla gikk, mens hundene prøvde å få litt ro...

FOTO: HELGE TOLLEFSEN

Christanse og Kompis satt øverst og fulgte med oss.
De såg så tankefulle ut der de satt 💜



Da vi kom ned til Greineløken, blei vi kjapt enige om å gå til Hallingvika først. Som sagt så gjort, og hundene satte stor pris på å få kjøle seg ned da vi kom fram til Aurdalsfjorden.



HALLINGVIKJI


 Stedet var folketomt, og bakken var knusktørr, så vi satte oss ned der vi fant det for godt.
 Det var på tide med ei skikkelig kvil.

FOTO: SIV VEBJØRNSEN

Tassen blir litt skeptisk når det er så mange ukjente folk og hunder, men han går godt overens med de fleste.



 Det er greit å holde seg litt i utkanten, det syns både han og jeg.
Så vi tok oss en liten rusletur for oss sjøl, da nista var spist.



Vi gikk utpå Fantekjerringberget, og så tvers over vika bort på de andre som satt der og koste seg.



Stallen til Berte sto tom.
Men den sto ihvertfall, i år også.



Alle var enige om at det var for tidlig å snu å gå hjem.
Alle ville bortom Skrukkefyllhaugen, når de først hadde kommet hit.
Jeg fortalte litt om Berte og livet her inne, og jeg tror alle følte at de var langt inni ødemarken...



Jeg ville unngå mest mulig vei, så vi fulgte stien opp langs den ville, vakre elva, og opp til Skrukkefylla.


Folk stoppa uavlatelig for å ta bilder...


...men til sist var vi da framme på Skrukkefyllhaugen.
FOTO: KRISTIN DEVOR
Mykle, Ibsen, Birk, Odin, Emil, Bina, Freja, Kompis, Dreng, Tassen, Fryd og Doffen m.foresatte

Det var leiebore på Skrukkefyllhaugen. Noen biler sto parkert utafor tunet, mens andre biler suste forbi. Det var på en måte litt nedtur, å plutselig havne midt opp i sivilisasjonen når man følte man var 100 år tilbake i tid 

...og djupt inne i villmarka...



Men vi fant oss fort til rette nede ved vatnet.



Siste rest av matpakka ble fortært og vannflaskene blei fylt opp.

Frøken Fryd sjarmerer Petter

Å så kosa vi oss så innmari igjen
🐾🐕🐾🐕🐾



Det er jo så vakkert her, og dagen var så utrolig fin.
Det var nesten vemodig å snu.

Snøflekker på Pukla

Vi måtte vende snutene om og gå over brua igjen.
Vesle Dreng var så tøff at han vendte om både to og tre ganger, han!



Det var minst like varmt å gå opp som ned.
Vi sa kanskje ikke så mye denne gangen, men vi traska og gikk.



Noen hadde det travlere enn andre, og noen hadde en lang biltur hjem.
Dagen hadde vært fantastisk, men alt har som kjent en ende.



Vi var litt slitne alle sammen da vi takka hverandre for selskapet,
 og dro hver til vårt.

Det skal ikke forundre meg om det blir en ny lundehundtur til Vassfaret i løpet av sommeren, for det er mye og mangt de ikke rakk å se i løpet av sju timer...



TUSEN TAKK TIL SAMTLIGE FOR EN UFORGLEMMELIG DAG