fredag 26. mai 2017

À jour

Nallen min fylte 11 år idag 💝
Den vakre, snille, kloke, sære raringen min.
Det blei ikke mye til feiring idag, det tenkte jeg å ta seinere.
Til helga, kanskje.
 Nei vel, man får ikke mer moro enn man lager sjøl, tenkte Nalle...

Han er som sagt en luring, og Bjørn som trodde at gjerdet var rømnings-sikkert etter utbedring, han får tro om igjen. Og jeg som hadde banna på at Nalle skulle stå i bånd hver kveld, fordi han har skremt vettet av både katter og grevlinger gjentatte ganger...
Vel, i kveld hadde han visse rettigheter, den søte uskyldige bamsen.
💓

Jeg skvatt da jeg hørte han satte igang med ett lurveleven uten like utpå tunet, og da jeg kikka ut av stuevinduet så jeg bare en diger revehale med Nalle "hakk i hale"... Jeg dro på meg gummistøvler i en fart, gikk over Reitevollen, gjennom brennelsen, og nedover skråningen. Akkurat som jeg har gjort noen ganger tidligere, men da uten gummistøvler 😖
Jeg hørte godt hvor Nalle var, og jeg forsto at reven hadde lurt ham. 
Takk og pris.
Nalle vendte slukøret tilbake. Eller nei, han var vel egentlig fornøyd med seg sjøl! Og i kveld hadde jeg ikke hjerte til å være sinna. Bare litt oppgitt.
Og i mitt stille sinn, kanskje en smule takknemlig for at han jagde reven. 😉


 Søndagskveld, etter fjellturen med Hege og Maxen, kjørte vi videre, og rett ned til Strøen. 


Mandagsfri - jeg kan nesten ikke beskrive hvor deilig det er!
Men kanskje Nalle og Tassen kan demonstrere 😊

Det var så godt å våkne i Dølahytta, få på seg fillene, og legge i vei oppover stien mot Slakollen uten å tenke på annet. Det gikk så svetten rant.


 Men opp kom vi!

Slakollen 1031 moh


Vi måtte sette oss ned der det var lunt,
 med utsikt ned mot det islagte vatnet Hellsæren.


Vi fulgte stien mot Godvasskardsetra på heimturen.
Den er riktig så idyllisk!

 Så svingte vi av, og tok stien ned mot Strøen.
Den er godt merka, men det er ikke så mange som følger denne.
Heldigvis ... 


Vi blei bare forfulgt av Raudskjæra- furuskogens kråkefugl.

 

Noen hadde kost seg med ett herremåltid under ei lurvegran. 
(herremåltid blir feil, rett skal være rett - det må kalles ett fruemåltid!)


Vi fant enda ett tre med merker etter Tretåspetten.
Den fuggeln skulle det vært moro å se engang!

Tretåspetten foretrekker gamle grantre,
men smilefjesa er stort sett plassert på nakne furustammer.
Koseligere sti skal man leite lenge etter!


Det blei en fin rundtur, ikke så lang, men akkurat passe på en mandag.


 Da vi dro heim til kvelds, var vi mette i magen og glade til sinns.
Vi er vel heldige.

GOD HELG!

onsdag 24. mai 2017

Til fjells!

Vinterens siste skitur gikk til Hallingnatten sammen med Hege og Maxen i april, og jammen førte tilfeldighetene til, at vi fikk årets første fottur til fjells sammen også! 

 Siden Hege hadde vært på langtur dagen før, og jeg trengte en test-runde på foten - blei vi enige om å ta en liten rusletur...


For å komme hit, kjører man Vassfarvegen mot Hedalen, men mellom Langevatn og Buvatn tar man av fra "hovedvegen", og svinger over mot Bagn. 
Like ved Engene fjellstue er det parkeringsplass, og merka stier fortsetter i alle retninger.
Jeg hadde peila ut Vardefjell som ett passende mål for dagen.


 Det lå litt snø i stien her og der, men langt mindre enn jeg hadde trodd. Og himmelen var blå, og det var varmt og godt.


Det er god utsikt underveis, stort sett snaufjell og det er lett og fint terreng, ca 5 km til toppen på Vardefjell 1182moh.
Herfra ser man Hemsedalsfjell, Reineskarvet, Hallingskarvet, Norefjella...

- og så såg vi ett voldsomt uvær som nærma seg!!!

Tordenskrella buldra og braka over Vassfarfjell, så vi snudde så snart vi hadde signert turboka og tatt de obligatoriske toppbildene...


Maxen er ei badeand -
Bli med da, Nalle!
 - men Nalle lar seg ikke lokke med på denslags barnsligheter
 Det såg ganske kaldt ut,da...


Vi slappa av etterhvert som vi såg at uværet dro rett over mot Valdres,

- og nistepakka blei endelig tatt fram!

 Ja den nista... - den skulle vel deles?!?
 HÆÆÆ???

De fikk såvidt noen smuler.

Og etterpå det - da begynte leiken :)

Tassen og den prikkete vennen 💕






Herlige gutter!
Heldige Tassen som har fått seg en dalmatiner-venn,
en med svarte - og rosa krøkebærprikker
😍


 Vi fulgte den sammen stien tilbake, 
men plutselig sto det ett dyr og sperra vegen?!?

 Rart det der, hvordan man ser og oppfatter ting forskjellig...
😅
Men den kunne umulig ha fulgt etter oss, og den var ikke farlig

Det er så lett og fint å gå her, og før vi visste ordet av det,
var vi rett ovafor Valdreslie.

Da fulgte vi vegen den siste stubben.
Vel, ikke Maxen, da!

Turen vart på ca ei mil, og vi kunne jo gitt oss der.

Men jeg hadde så lyst til å vise dem Kvervill-juvet,
siden vi først var på denna kanten. Det var jo bare en km å gå!


Jeg hadde riktignok glemt hvor langt det var å kjøre
...det var minst en halvtimes ferd på humpete grusveg...!


Men vi kom fram - og det var verdt det.


Uværet hadde feid over dette området, det var vått og glatt på stien. 
Derfor vågde vi faktisk ikke å fortsette lengre nedover juvet.


Hølera er ei elv som renner fra Høleravatnet og ned i Begna i Sør-Aurdal kommune. 

Elva er udødeligjort i Mikkjel Fønhus' diktning som Kvervilla; 
Det skriker fra Kvervilljuvet


Det er stemningsfullt og vakkert her, også på en solskinndag.
  

 Og skogen omkring er trolsk!

Kan levende forestille meg både tusser og troll, jeg!

Søren Hege, jeg glemte å vise deg Hølerasetra - der tretten dauinger satt rundt spisebordet...

Men du - tusen, tusen takk for en herlig dag!