lørdag 23. september 2017

Oh, what a (birth)day!

Hege og Hemsedal Turlag inviterer jevnlig til flotte fjellturer på Facebook. Da Finse-turen sto på programmet - utbrøt jeg høgt og tydelig; Åhh, tenk å fått bli med der!
- Bjørn greip muligheten og ga meg ei uforglemmelig bursdagsgave -
han spanderte gladelig overnatting på Geiterygghytta, togbillett fra Finse, dieselpenger og dyrepass mm.
***
Lørdag 16.september dro Tassen og jeg strake vegen oppover dalen, etter at oppgjøret var tatt og butikken stengt for helga. Jeg følte meg ikke sliten engang, bare super forventningsfull og opplagt!


Vi parkerte bilene på parkeringsplassen i enden av Geiterygg-tunnelen. Derfra var det omlag tre kvarter å gå, i ett strålende høstvær - før vi kunne installere oss for kvelden. Hege og Maxen kjente vi godt fra før og de fire andre ble vi fort kjent kjent med - vi var altså ett lite følge på seks tobeinte og to firbeinte som ankom Geiterygghytta litt før klokka 18.


Erik, Unni, Emma og Dagny fikk dele rom i hytta, mens Hege, Maxen, Tassen og jeg ble raskt innlosjert i eget rom, i det såkalte "hundehotellet"...


Det var vel det eneste som bekymra meg litt. Jeg hadde tilogmed hatt "mareritt" pga dette. Jeg drømte jeg satt i rullestol, og derfor kunne Tassen og jeg selvfølgelig ikke bli med på denne turen likevel.
Sjøl om Monsen hadde lagt ut på turer som var mye mer anstrengende enn dette!
Men å gå ifra Tassen, innestengt i ett lite bur, i ett ukjent rom, for at jeg skulle SPISE - det var nesten ikke til å holde ut, altså!


Det gikk utrolig bra! Over all forventing!!
Middagen blei servert kl 19, og da jeg gikk ut for å lytte mellom forrett og middag - blei jeg usigelig letta da det var helt stille i hundehotellet.
Dermed kunne vi kose oss og slappe av under middagen likevel.
***
Jeg kan ikke skryte og si vi sov lenge og vel den natta. Lakenpose er praktisk - men skrekkelig trangt og ubehagelig å ligge i. Og Tassen, ei heller Maxen - er  vant til å bli stengt inne i bur, selv om vi lå i det samme rommet. Så jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker å overnatte på denne måten flere ganger.
Men men, det kunne vært verre ;-)
***
Vi møtte opp til frokost klokka 8, vi åt og smurte niste, fylte opp termosen, pakka oss ut, takka for oss og betalte for oppholdet -


- og så kunne eventyret endelig begynne!


Tåka lå lavt, men det var vindstille og fin temperatur.

Stien var lett å gå - og naturen fantastisk!

....og det krydde av lemen!!!
Tassen var i himmelrik 😊


Max er en dreven fjellvandrer, han bar kløven sin med verdighet.


Vi stoppa opp og gjorde oss noen tanker ved de gamle dyregravene.

Høgt oppe i fjellsida, Bakkehelleren - ligger ei såkalt "lordehytte", lengre ned i dalen var det enda ei steinbu. 

Og så var det mange snøfonner...

Jeg hadde med speilrefleksen på denne turen, og brukte den flittig. Likevel måtte jeg stadig dra opp mobilen og ta bilder med det kameraet også. 

Omnsvatnet

Og derfor greide jeg uheldigvis å miste bank-kortet, antagelig da jeg lå i grasset for å ta bildet av de sarte, duggvåte gress-stråa...


Landskapet skifta.
Noen stein-urer måtte forseres

- og noen snøfonner måtte krysses

Vi mennesker blir vel små i slik storslagen natur!

Det kan hende noen bilder har kommet litt hulter-i-bulter, men vi tok oss ihvertfall  tid til flere småpauser underveis...


...tissepauser også

De er fine, vardene til Turistforeningen - det skal de ha!

Kunstferdige!

Skarvheimen...

Nesten overjordisk vakkert

Tenk å få vandre i dette!


Og snøbreer.
Goldt og ugjestmildt...

Men der trives skarven (lokalt navn på fjellrypa)
og Tassen!

Skarv er også den lokale betegnelsen på ett fjell som har minst ei bratt side.


Skarvheimen er fjellpartiet mellom Jotunheimen og Hardangervidda. Hallingskarvet er en del av dette fjellområdet og fikk nasjonalpark-status høsten 2008 - dette har jeg lest meg til etter turen.


Formålet med Hallingskarvet nasjonalpark er å bevare ett tilnærmet urørt fjellområde...


Vi tok oss en skikkelig rast her oppe, omtrent akkurat på fylkesdelet mellom Buskerud og Hordaland


Så fulgte vi stien mellom isbreene, ca 1640 moh

 - tilogmed der vokser det blomster!


Sola skinte da vi sto på stiens høgeste punkt. Ikke ett vindpust.

Bak oss lå Sankt Pål...
GRUPPE-BILDE!

Vi valgte enstemmig å ta en avstikker og la på sprang mot toppen!

Her snakker vi utsikt...

Det var folksomt på toppen av Sankt Pål, 1695 moh


- så Tassen og jeg, forsiktige som vi er, ble fotografert litt nedenfor...

Ubeskrivelig vakkert, var det.
Og mens vi sto der, letta skyene og Hardangerjøkulen åpenbarte seg!

Etter dette, kunne vi danse nedover mot Klemsbu.

Den var lukket og låst, og vi fortsatte videre.
Litt irriterende at jeg ikke tok en titt etter geocachen som skal befinne seg der - men det visste jeg ikke før etterpå.

Vi vandret med lystig mot nedover i en steinørken.

Landskapet varierte stadig!
Dette blei ett koselig bilde av mor og datter, syns jeg.
Hege hadde nemlig bursdag akkurat på denne dag, så Emma hadde kommet helt fra Bergen for å bli med på tur 💕

Det ble frodigere og mer fargerikt nedover mot Finse.

Turistforeningen kan lage bruer!
Heldigvis er Tassen så liten - at jeg kunne ta ham på armen.

Maxen er ikke akkurat den som frykter vann, så de to fant fort ett egna sted å vade over.

Vi ville ikke at turen skulle ta slutt...
Så vi fant oss ett egna sted, og slo oss ned igjen 😎

Jeg hadde for første gang i mitt liv, kjøpt togbillett på nett. Stolt som en hane var jeg - inntil jeg oppdaga at jeg hadde bestilt hjemreise den 24.. 


Det lot seg fikse lett, altså. Pengene ble faktisk returnert på konto umiddelbart, og jeg fikk bestilt ny billett til rett tid. Men jeg skulle nesten ønske jeg kunne vært her ei uke!

Finse 1222...


Turen var slutt, og herfra skulle vi dra hver til vårt.
Noen dro mot vest, mens Hege, Erik og jeg skulle ta toget til Ål der bilen sto.


Jeg slapp å bekymre meg for Tassen. Han la seg rett ned på gulvet for å sove da toget satte igang.



Lykke-liten var sliten.

Og jeg var sååå fornøyd med en alle tiders uforglemmelig, fantastisk, ubeskrivelig, vellykka tur sammen med kjempekoselige turkamerater.

TUSEN TAKK!

Ps. Endomondoen viste at turen var 16 km, og rekordmange kalorier ble forbrent - uten at det sier meg så masse. Men som en liten pussighet tok jeg sekken på ryggen og stilte meg på vekta da jeg kom heim. Den viste akkurat det samme som for 1,5 år siden...