Jeg er glad jeg tok meg tid til å få lagt om dekk på fredag, for mandag så det slik ut da jeg dro på jobb!
Men vinteren kom litt for tidlig. I løpet av gårsdagen, regna det meste av snøen bort.
Vi gikk en tur bortetter vegene her, og alle var fornøyde etter en liten tur…
Bjørn holdt seg innadørs i snekkerboden. Han holder på med noe fint som snart skal bli presang…til meg!
Jeg spant ferdig all ulla av Milli og Tjorven, og deretter fylte jeg opp kurven med svart ull. Da våkna gutta boys opp igjen ett lite øyeblikk – det lukta svensk lapphund lang veg!
Milli, Tjorven og Leo har vaska seg, og henger nå til tørk 
Så kom torsdag.
Det så ut til å bli en knalldag, og turvalget var lett.
Noen hindringer på “veien”, men små lundegutter kan fly 
Deretter fulgte vi Fetjabekken, stille og rolig, på motsatt side nedover.
Etterhvert blei bekken villere og villere, og stien brattere og brattere.
Fantastisk stemningsfullt i skikkelig gammalskog, akkompagnert av fossedur.
Med ett er vi framme – ved OLSONHEIMEN.
Må bare forte meg å ta bilder av stabburet mens det enda er noen solstråler her…
Vi “stresser” rundt for å fange idyllen...
Steinrøyser minner om hardt arbeid og stor aktivitet. En gang for lenge siden.
Nå er Nalle og Tassen mer enn klare for niste. De viker ikke en tomme fra sekken.
Veggene er tagga med diverse navnetrekk fra fjern og nær, gammalt og nytt.
Alle disse tre bygningene på Olsonheimen er godt bevart. Tømmeret er tett og fint. Smalt. Plassen blei rydda av hallingen Ole Olson rundt 1810, og fraflytta i 1914. De skal ha vært veldig plaga med rovdyr her. Ifølge Berte Skrukkefyllhaugen, var Olsonheimen og området her i nærheten av Bringen, reine bjødnaland…
Vi nyter de siste strålene, før vi vender snutene oppover igjen. Det er mulig å overnatte i stabburet, men det får bli en annen gang.
Ett siste glimt av Olsonheimen, Vassfarets mest avsidesliggende boplass.
Vassfarbjørnens rike.
Det er ikke til å komme ifra, at jeg kjenner spenningen stige bittelitt, når hundene plutselig blir veldig nysgjerrige på ett eller annet…
Det er sikkert bare en tiur. Eller en harepus.
Maurtuene er iallefall like hele. Mauren har gått i dvale, og det har vel bamsen å..?
Det finnes utallige vassfar i Norge, men bare ett som heter Vassfaret.
Det er noe helt spesielt. Uforklarlig, på mange måter. Man må bare kjenne på det sjøl.
Plutselig er vi oppe ved Domfet-setrene igjen. Bare tre-fire km fra Olsonheimen.
Vi har brukt omtrent 1,5 time hver veg. Bilen min står heldigvis parkert på Blåfjellvegen. Før i tida, tok turen til Flå 6 timer…
Engang sto det kyr på bås i disse gamle fjøsa.
De har nok sett og hørt litt av hvert, disse veggene og.
. . .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar