MORGENSTEMNING
Kruttsterk kaffe og en ekstremt kjælen lundehund…
Friskt og iskaldt vatn i ansiktet…
Hvis hver dag begynte slik
- skulle jeg gladelig springe opp til Slafjell hver morgen, trur eg.
Det var ihvertfall forfriskende å sitte her oppe en formiddag i juli, og se over mot Strøslifjell – der vi hadde vært tolv timer tidligere 
Vi gikk raskt og lett opp til Slafjell, det var så befriende og godt
Nalle var ikke full av fres akkurat – men han likte seg!
Jeg forstår ikke helt dem som klager på en kald og våt sommer…
- det er jo egentlig det perfekte turvær!
Sauene slapp seint ut på beite, men nå er det frodig og fint – og det kommer sikkert til å vare lenge…
Da vi gikk fra Slafjellet og over til Slakollen, hørte vi folk – men vi så dem ikke.
Vi blei sittende lenge oppå kollen, og beundre utsikten. Som så mange ganger før…
Deretter gikk vi den blåmerka stien ned igjen også.
Turen tok ikke mange timer, men Nalle gikk rett opppå bordet og la seg da vi kom tilbake.
Tassen lå og gnagde på ett tre, mens jeg rydda meg ut av Dølahytta for denne gang.
Heime satt det ei lita frøken og venta
Katter er rare. Ingen synlig gjensynsglede å spore der i gården, selv om ho hadde vært aleine 1,5 døgn. Men ho var iallefall glad for å komme ut!
Nabokatta hadde nok passa på hus og mus mens vi var bortreist, men nå fikk ho beskjed om at sjefen var kommi heim, så ho fikk holde seg der ho hører til… Må’kke komme her og tru at ho er no til kar, nei!
Søndag VAR det ett begredelig vær . . . da tok vi oss en skikkelig kviledag.
Mandag var jeg klar for nye utfordringer igjen, og denne gangen var spenningen stor – da vi begynte ferden utover mot Høgdefjell.
Det var lagt ut en ny geo-cache, og den syns jeg at vi burde få æren av å logge først! Men noen hadde hatt det skikkelig travelt før oss…
Jeg har aldri sett så mange folk på Høgdefjell før!
Da vi kom fram, satt det ei dame med tre bikkjer der – jeg var sikker på at ho var ute i samme ærend som meg. Men vi satte oss til å vente og beundre utsikten, som så mange ganger før. Nalle og Tassen var rastlause, for det var tydeligvis tre attraktive tisper.. Da de omsider gikk, dukka det opp det ene følget etter den andre, før jeg fikk fred til å leite etter cachen…
O’YES – de andre hadde bare vært normale turister 
SKATTEN VAR VÅR
(selv om skatten består i nettopp det å signere først, ingenting anna…. Og så jeg som ikke er konkurransemenneske i det hele tatt!)
Men det gir en sånn barnslig glede, det å signere som nr 1 i loggboka
Du snakker om å være barnslig…
Mona, Mina, Martin, Unni, Live, Mari og meg – vi møttes på Hallingdal Museum på onsdag! Der møtte det opp mange andre også, for på onsdager er det aktivitesdag på museumet. Da demonstreres ulike håndarbeidstradisjoner, og det er satt opp et lite spel; “Jenta i Staveloftet”
Det er ei gripende historie fra dengang Svartedauen herja i 1349. Hele 85 % av Hallingdals befolkning ble utrydda. Storbonden på Stave forsto at om jenta skulle overleve, måtte ho isoleres og stenges inne på det store loftet. Der hadde ho mat nok, og ferskt drikke – men tenke seg til for ett mareritt å sitte der inne aleine, ho var antagelig bare 10-12 år, sitte der dag etter dag – mens alle lyder utenfor, opphørte…
Vi satt inne i stabburet i stummende mørke, og hørte jentas historie…
Det regna litt den dagen, men det var det ingen som brydde seg om!
Jentene lagde seg vikingsmykker med runeskrift, de kjørte taubaune, og de bar vatn på gamlemåten.
Og vi hadde det fryktelig moro med disse “kostymene”!
Vi var inne i den gamle landhandelen og handla både sukkertøy og munnspill…
..og inne i sjølve Tandbergbygget, der sto gamle Anna og lærte ungene å tove fine, fargerike ullballer.
Og til sist, koste vi oss med kaffe og vafler i Kaffistova
Timene gikk så altfor fort, og Mari og Mina hadde blitt bestevenninner for leeeenge siden!
Nalle og Tassen hadde venta i bilen, men jeg veit ikke hvem som var mest fornøyd med å få seg en tur?
De slo ihvertfall gladelig følge alle sammen, da jeg foreslo å leite etter cachen langs Gude-stien
Jentene fant skatten!
- mens damene fant blåbær!
Det var blått i blått av modne bær, men vi hadde nesten ingenting å plukke i - og dagens timer hadde egentlig bare flydd ifra oss…
Vi skiltes til slutt, og så får vi håpe vi kan få til en tur igjen om ikke så altfor lenge
Den godeste Malkhyl, gol som en gammel hane, da vi kom heim. Jeg måtte inn og spørre hva som egentlig foregikk, da jeg så det mangla tre høner!
Jeg fant dem inne på vaglen.
Jeg har lagt merke til at han har begynt å bli både innbildsk og innpåsliten, men om hønene var jaga inn, eller om de hadde gjemt seg og satt der og furta – det vites ikke.
Vi får passe på så godt vi kan, og Malkhyl burde huske på at de er 9 mot 1…
Han er ganske flott, da - hanen vår 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar