Skogsturer med noko attåt.

Er det båndtvang - så er det båndtvang.

Men en tur sammen med Milli og Tjorven er jo kjempehyggelig uansett!

Tassen kunne trygt anbefale en tur oppi Rime, han begynner jo å bli rimelig kjent der oppe - og han gjorde sitt beste for å imponere damene.

Denne gangen kom vi helt til vegens ende!

 "Ein rest av eit takras, e alt som ligg att"

 ...ved fjøset på Nysæter

Men akkurat som sist, da Doffen og Petter var med - blei turen avslutta med en matbit på Rime gård.

(+ at Gry og jeg unte oss en bedre middag på Bjørnekafeen i Flå 

og det fortjente vi, jaggu ;)

Gry hadde god tid denne dagen, men jeg forsto at Maristua lokka og dro, og jeg behøvde ikke akkurat jage henne til fjells, sjøl om vi hadde gått nærmere ei mil.

Jeg hadde dessuten en arbeidsdag foran meg.

Det kan meget godt hende vi får tatt oss en tur til i løpet av neste uke, for uvenner greide vi ikke å bli denne gangen heller.

...og Nalle er stadig like forelska i sin Milli!

Det har vært ett merkbart væromslag.

I går blei jeg møtt av haglebyger og stormfulle vindkast, da jeg kjørte heim fra jobb. Det har vært kuldegrader om nettene, men sommerblomstene mine lever i beste velgående fremdeles.

Tre fridager hadde jeg plutselig foran meg igjen, så da kvelden kom - da det knitra friskt i vedovnen og glasset var knallrødt - da ble det lagt en plan for den kommende dagen...

Skogstur med noko attått

Cachejakten starta på ett nytt og ukjent sted.

Jeg kjørte opp i Haugerud - ei lita grend i Krødsherad hvor jeg aldri tidligere har satt mine sko, og parkerte bilen på ett egna sted.

Den første cachen blei plukka fram ved starten på den gamle postvegen som altså går fra Enderud til Sokna. En strekning på noe over ei mil.

Jeg greide å rote det til litt i ett hogstfelt, men fikk etterhvert sikta meg inn på rett sti igjen - og da cache nr 2 var i boks, var jeg allerede temmelig heit i toppen.

Så da vi nådde Gvilarbenken, og jeg fikk signert cache nr 3, føltes det helt naturlig å kvile. Rare kryllinger som kaller kvile for gvile...men jeg forstår dem så vel ;-)

Etterhvert kom vi opp til Haugerudkleiva. Vi fant det rette grantreet ganske kjapt, og loggen blei signert.

Dermed kunne vi unne oss en liten avstikker...

Bonuscachen ble funnet, og vi kunne nyte en storslagen utsikt. 

Dessuten så var det innmari naturskjønt her! Med vridde furuer, myrer samt en interessant historie bak hver eneste cache....

 Ved Mannekastet har det skjedd en tragisk hendelse - ett drap - eller kanskje to. Det finns nemlig to forskjellige historier knyttet til dette stedet. Jeg la iallefall en grankvist på kastet som seg hør og bør, for å hedre minnet... etter å ha signert logg nr 6.

Vi fant cachen i Åsen ganske greit, men vi kunne ikke finne spor etter hus der oppe. Det skal ha vært ett bosted i området. Vi kunne ikke ta oss til til å leite så mye heller, for jeg hadde lyst til å finne en cache til før vi måtte snu...

At det lukta gamp da vi gikk nedover mot Merraløken, var vel ikke så rart, tenkte jeg.

 Det skal visstnok ha drukna en hest i ett av disse myrhøla, en gang i tiden. Men det kan gjerne ha vært for trehundre år siden, det - for så lenge har faktisk denne vegen blitt brukt.

Ergo er det urimelig å tro at lukta kom fra den merra...

Det forsto jeg først etter å ha signert dagens siste cache, og vi hadde vendt snutene våre tilbake den vegen vi kom.

Da kjente vi overhode ingen gampelukt.

- og jeg tok til å angre på at jeg ikke hadde sjekka ei lita furu litt bedre.

Hm.

Vi hadde kveldsola i øynene da vi gikk oppover skaret mot Mannekastet.

Her og der kunne en tydelig se at noen hadde lagt ned mye arbeid i denne vegen, sjøl om den bare blei brukt som rideveg og til slepekjøring.

Stemningsfullt!

Dette er vel noe av det beste jeg vet, det å kunne vandre ubekymret, og lett på fot, på slike stier.

Til slutt kom vi ned på bygdevegen igjen. Jeg hadde parkert litt før den angitte parkeringsplassen, fordi jeg syns det er ubehagelig å kjøre gjennom gardstun. Men det hadde tydeligvis vært mulig. 

Skogbunnen var dekket av kvitveis.

 Det ligger noen flotte, gamle gårder her oppe.

Og best av alt - det bor folk i husa! 

 ...ikke i dette, men det burde det gjøre!

 For maken til utsikt skal man ihvertfall leite lenge etter!

Man ser Krøderen strekke seg like opp til Gulsvik, og snødekte Sørbølsfjell i det fjerne. Den spisse Hestejuvnatten skiller seg ut. Dit må vi i sommer.

Og vi må selvfølgelig gå resten av Postvegen, og finne de siste sju geocachene. Da er det nok best å begynne i den andre enden...

GLEDER MEG!