fredag 15. september 2017

Det føles som en evighet siden...

Det var sol og sommer den morgenen vi våkna i Dølahytta...

 da vi gikk over Klypa, klatra opp på Huldreknatten...


...krabba ned igjen ... med verkende lårmuskler...

...fortsatte på runden rundt Huldrevatnet på jakt etter neste cache...

...den som befant seg på Langrabben, og som blei dagens siste...


- dermed har Tove fremdeles noen cacher tilgode i "mitt" område 😉


Det blei noen mil på oss iløpet av fire døgn i Vassfaret!

Vi var like fornøyde begge to, det er jeg sikker på. 
Bikkjene også, som fant seg vel tilrette uansett hvor trangt det var om saligheta!



Stripa satte stor pris på å ha oss heime igjen.
💓

Godværet forsvant, sjøl om jeg fremdeles hadde ei ferieuke igjen.
Og Vassfaret lokka og drog, like mye som før.



Det blei til at jeg fulgte Bjørn til Godvatna mandag den 4., og så gikk jeg derfra,
og ned til Strøen.

Vi blei klissvåte, uten å bry oss stort om det.
Det har blitt en vane.

Egentlig er det veldig fint å gå i skogen, det tenker jeg hver gang jeg er på skogstur. Det lukter så godt i skogen om høsten.

Det var nesten deilig med noen regnværsdager. Det regna såpass mye, at det slettes ikke frista å gå ut, og jeg følte jeg kunne være inne med god samvittighet.
Det er ikke ofte jeg sitter inne midt på dagen og strikker f.eks, men det kunne jeg jo unne med siden jeg hadde ferie.
Og bikkjene låg som slakt i gråværet.



Vi tok en liten befaring borti Kjedndalen en dag. Moro å se at beveren har hatt å drive med i sommer. Han har tilogmed prøvd å dra lange kvister ned i høla i marken. Hele bakken er gjennomhulla, så det er nesten litt skummelt å gå der.


Da lørdagen kom, dro vi til Strøen igjen.
Den siste feriehelga måtte utnyttes.
Bjørn blei med oss på en rusletur opp til Slakollen. Vi traska oppover vegen, og fulgte stien ned igjen slik at det blei en fin rundtur. Vi vart selvfølgelig klissvåte, men det var vi forberedt på.

Jeg koser meg fælt i Dølahytta 😆
Tar meg en dram om jeg har lyst, også - og søndag burde jeg liksom feire litt ekstra


Bursdagsgava til meg sjøl, var en tur gjennom Vassfaret.
Vi starta i ti-tida, jeg og bikkjene. 

Vi gikk den samme vegen som dagen før, opp til Slasetra

- før vi fortsatte på den blåmerka stien til Storekrak.


Vi tok dagens første pause, på den vanlige plassen.


Høstfargene er på plass.



Det er bare å gå. Nyte.



Etterhvert dukka det opp noen litt mer dramatiske skyer i horisonten.



Slafjell.

Det blåste på toppen, men stien går raskt ned i lunere terreng
Kan se litt skummelt ut, her og der 😅



Ved Fjellvatnet tok vi ei pause igjen.

Flaks med den. 
Der fikk vi tak over hue, akkurat da dagens første regnskur satte inn.

Det kom ett par rypejegere gående - i shorts! Det såg fryktelig kaldt ut.
 Men så hadde de jo akkurat gått opp Dølavegen...

 Det var veldig, veldig vått nedover stien.

Så lenge vi greide å holde oss på beina, så gjorde det ingenting.

Jeg hadde en mistanke om at jeg hadde vært litt for rask til å konstantere at vi fant Fjellsetra, da Tove og jeg var på tur.
Jeg hadde sett noen bilder av hustuftene, og de harmonerte ikke med mine.

Men NÅ har jeg ihvertfall funnet plassen!




 Og det var ett lite steinkast unna der vi var sist!
Antagelig har de hatt store og gode beiteområder her, for så vidt jeg vet - var det bare denne ene setra her oppe, og den tilhørte Vassfarplassen


Vi fortsatte nedover Dølavegen. Steinene var glatte og bakken sleip, men vi holdt oss oppreiste.

Nalle går vanligvis fint rett bak meg i nedoverbakker, men når ekorna svinser i tretoppene, blir det nesten umulig å styre seg for en gammal krok!

Det kom ei skikkelig regnskur igjen da vi kom ned til Vassfarplassen, så vi søkte ly der vi fant det for godt. Og like etterpå dukka sola fram igjen.
Vakkert!


 Vi hadde avtalt å møte Bjørn ved Nevlingen mellom 17 og 18, så vi kunne ikke slå oss til på Vassfarplassen for lenge, desverre.


Det er masse rart man kan møte etter vegen i Vassfaret!

Vi fulgte vegen til vi kom over Skjerberget, og så tok vi en avstikker ned til Nevlingen. Nevlingkollen 1027 moh, rager i bakgrunnen. Det er Kongeørnas fjell. De bratte flaga har fått navnet sitt etter en kar som het Pålson. Den stakkars mannen forvilla seg utover der på ski, så dermed vart de hetende Pålsonflaga.
En gang var det slåsskamp der oppe, mellom Anton - sønn til Berte Skrukkefyllhaugen og Vesle-Gudbrand fra Vassfarplassen. Krangelen dreide seg om en hoggorm som Anton spretta opp med tollekniven hass Gudbrand - og da vart han så eitrandes forbanna, at han utforda kameraten til duell. Det endte visstnok uavgjort.


Det går fine stier langs vatnet, det er så fint og fredfylt å gå der.
 Tassen åt seg mest framover i den fargerike blåbærlyngen...

Da vi nådde fram til Dambua, kom sola fram igjen

Og på parkeringsplassen satt'n Bjørn og venta...


Da hadde vi gått omtrent 16 km, og det smakte utmerket med pølser på spidd!

Dermed var turen unnagjort, 
bursdagsfeiringa og årets sommerferie...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar